NHO Service og Handel

Innhold

-Smitteveilederen sier heldigvis at vi skal tenke på barnas beste

barnehage

-Vi bruker pedagogisk Vikarsentral (PVS), og de er jo spesialister på å finne vikarer som kan egne seg i en barnehage. De gjør grovsorteringen for oss, og det er en god hjelp for meg som daglig leder, forteller Elen Katharina Ousland.

I Huskestua barnehage i Stavanger har de 14 ansatte som jobber ute i avdelingene. Enkelte dager i høst har opptil fem av dem – én tredjedel – vært innleid, og vikarbudsjettet har sprukket for lengst. Men det er ikke et tema for daglig leder Elen Katharina Ousland (53). – Vi hadde ikke klart oss uten, fastslår hun.

- Jeg er veldig glad for den formuleringen i smittevernforskriften som sier at vi skal tenke på barnas beste. Det betyr at vi kan ta egne valg – som for eksempel å tilpasse tiltakene i forskriften til vår virkelighet, når vi mener det er smittemessig forsvarlig.
Å tenke på barnas beste innebærer også at jeg ikke har et fnugg av dårlig samvittighet for å sprenge vikarbudsjettet. Det jeg derimot har følt på, er at jeg som leder ikke makter å følge opp vikarene så godt som jeg hadde ønsket.

Vikarsentralen har heldigvis spesialkompetanse

- Vi bruker pedagogisk Vikarsentral (PVS), og de er jo spesialister på å finne vikarer som kan egne seg i en barnehage. De gjør grovsorteringen for oss, og det er en god hjelp for meg som daglig leder. Eller dagli’ gleder, som jeg liker å kalle meg, fordi jeg tenker at en av mine viktigste lederoppgaver er å ta vare på gleden. Særlig i slike tider som vi har nå.
Vi har vært heldige, og vikarene vi har på langtidsoppdrag er erfarne og flinke. Men Innimellom har vi ikke noe valg. Vi må vi ta inn helt nye, og de trenger ekstra oppfølging – både for at de skal trives hos oss og vi skal trives med dem. Det er vondt når det glipper, og det skjer innimellom når det koker som verst.

Den tøffeste høsten

- Jeg har jobbet lenge i barnehage, og dette er den tøffeste høsten jeg har opplevd. Det er jo ikke bare koronaen, og alt som følger med den. Vi har alle de normale hendelsene – ansatte som får syke barn, ferieavvikling …
Alt det som vanligvis dukker opp i en barnehage må håndteres, selv om vi er i en ekstremsituasjon. Men fordi smittevernhensyn gjør at vi må jobbe i adskilte grupper, kan vi ikke steppe inn for hverandre og hjelpe hverandre som før. Det er samarbeidet og fellesskapet vi voksne savner mest.
Det barna savner mest er å få leke fritt ute. Det er i alle fall det de sier. Fordi vi må dele barna i grupper, har vi også vært nødt til å dele opp uteområdet. Det legger begrensninger. Særlig for de minste, som er leie av å møte stengsler uansett hvor de går. Men i det store og hele, sett i lys av situasjonen, ser det ut for at ungene har det greit.

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan vi skulle ha fått det til uten vikarene

Mister et år med sosialt fellesskap

- Det store savnet er at vi ikke kan være sammen på tvers av avdelinger og grupper. Tenk deg førjulstiden, med Luciafrokost, felles nissefest og alle de andre tradisjonelle fellesaktivitetene som må deles opp og arrangeres på nye måter.
- Vi får det selvfølgelig til. Vi finne løsninger, og vi greier å skape noe hyggelig. Men det er ikke til å komme fra at vi mister litt piffen.
Det å ikke kunne samle alle de 59 ungene, søsken som ikke får treffe hverandre – dette er voldsomt både for små og store.

Det unormale er blitt det normale

- Da vi stengte barnehagen 12. mars, og foreldrene kom for å hente sekker og yttertøy, var vi enige om at vi ikke skulle si «god påske». Vi håpet på en kortvarig nedstenging. Men påsken kom og gikk, og først den 18. april var alle barna tilbake.
- Siden har vi holdt driften gående i henhold til ulike restriksjoner, og jeg mener vi har fått det til bra nok. Men som sagt; jeg skjønner virkelig ikke hvordan vi skulle ha fått det til uten vikarene.

Fant du det du lette etter?

Fant du det du lette etter?

Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss?

Takk for kommentaren!

Kommentar sendt