NHO Service og Handel

Innhold

Hestejenta som tok spranget

Bemanning og rekruttering

Publisert

kvinne og hest

Yvonne Durant og stallhesten Master Lorenzo, før Derby på Øvrevoll i 2018. (Foto: Eirik Stenhaug, Equus media)

Yvonne Durant (50) var stjernejockey og vant løp over hele verden. Da rytterkarrieren tok slutt, hadde hun massevis av livs- og arbeidserfaring, men en dårlig CV og ingen jobb. Les hva som skjedde.

- Jeg sluttet skolen da jeg var 15 for å satse på hest, og jeg var aktiv rytter til jeg var 38. Da hadde jeg allerede hatt noen år hvor jeg både red aktivt og var galopptrener, og etter at jeg sluttet som jockey i 2009, fortsatte jeg å trene galopphester. Det innebar at jeg reiste verden rundt, samtidig som jeg drev mitt eget firma, etablerte familie og fikk to unger.
- Jeg visste hva det ville si å jobbe, for å si det sånn. Men da jeg ga meg som rytter søkte jeg drøssevis av jobber, og jeg kom ikke engang til intervju.

Medaljer og pokaler hjalp ikke
#205

- Jeg har jo ikke papirer, og da hjelper det ikke at jeg har kompetanse både innen regnskapsføring og ledelse.

- Jeg har jo ikke papirer, og da hjelper det ikke at jeg har kompetanse både innen regnskapsføring og ledelse. Jeg har faktisk jobbet som frisør også, og jeg husker at det var en kunde som sa til meg at jeg bare måtte slutte å sende inn søknader. – Du må møte opp og vise deg frem, sa hun.
Men det fungerer jo ikke slik. Arbeidsgivere vil ikke at folk skal møte opp. De leser CV-er og siler ut hvem de vil snakke med. Og det blir ikke meg.

I Manpower så de på meg, ikke på CV-en min

- Etter å ha svart på utallige jobbannonser uten å få napp, tok jeg kontakt med Manpower, og det var noe helt annet. Da ble jeg kalt inn til en samtale der vi satt som fornuftige mennesker og snakket sammen. Jeg fikk fortalt hvem jeg er, og vi diskuterte hva jeg kan brukes til.
- Jeg er aktiv, fysisk sterk, nysgjerrig og glad i å jobbe, så jeg sa at jeg kan gjøre nær sagt hva som helst. Jobbe på lager, stable kasser – ja, bare kom med det, sa jeg, og det mener jeg virkelig. Det eneste jeg håper jeg kan unngå, er en jobb som innebærer at jeg må sitte og bla i papirer.

En erfaring som ga mersmak

- Resultatet var at jeg ble vikar i ulike barnehager. Det viste seg å være perfekt. Ute – inne. Glede – sorg. Hit og dit og full fart, det passer meg!
- Jeg startet i november i fjor. Men så kom koronaen, og alle barnehagene stengte. Da fikset Manpower en jobb som virusvakt på et smittevernlaboratorium i Drammen, og det var helt OK. Men jeg er glad for at jeg nå er tilbake som tilkallingsvikar i barnehage igjen.

Dyr og småbarn ligner veldig

- Om jeg kan dra med meg noe fra jockeytiden over i barnehagejobben? Veldig mye egentlig, det er mange likhetstrekk mellom hester og barn – særlig de minste barna. Noen hører, og noen hører ikke. Og du kan ikke bare snakke til dem, du må vise og forklare.
- Jeg er vokst opp med all verdens dyr – hunder, sauer, katter, hester … Du kan ikke si til dem at du ikke er farlig, du må skape tillit og få dem til å forstå. Når det gjelder barn, tror jeg for eksempel på å komme seg ned på deres høyde, og ikke tvinge deg på, men la de komme til deg.

Tar av hatten for Manpower i Drammen

- Selvfølgelig hadde det vært fint å få en fast jobb. To dager her og én dag der – det kan bli mye å sette seg inn i og mange navn å huske, slik jeg jobber nå. Men jeg trives godt, og det må jeg bare si; jeg er imponert over hvordan Manpower står på for å gi meg oppdrag.
- Jeg jobber hovedsakelig for tre barnehager, men det hender jeg får vakter andre steder også. Så jeg venter stort sett til litt utpå formiddagen – når eventuelle vikarbehov er avdekket – før jeg gjør noe annet.
- I dag, for eksempel, står jeg og snekrer hjemme. Men det er ikke fordi jeg ikke har oppdrag. Jeg er litt snørrete og vil teste meg før jeg melder fra at jeg kan jobbe.

Fant du det du lette etter?

Fant du det du lette etter?

Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss?

Takk for kommentaren!

Kommentar sendt