Kommende forslag til en europeisk produktlov

Pakken er en oppdatering av allerede eksisterende initiativer: 

• standardisering (forordning EU 1025/2012)
• det nye lovgivningsrammeverket (New Legislative Framework - NLF)
• markedstilsyn (forordning EU 2019/1020) 

I indre markedsstrategien (2025) beskriver Kommisjonen det den omtaler som de ti største handelshindringene i det indre marked, de såkalte «terrible ten»1. To av utfordringene som trekkes fram er utdaterte produktregler og manglende etterlevelse av regelverket, samt at standardiseringsprosessene er for tidkrevende. Dette er bakgrunnen for at Kommisjonen nå ønsker å revidere de tre områdene nevnt ovenfor. 

New legislative framework (NLF) 

Den «gamle metoden» er svært detaljert regelverk som spesifiserer ikke bare hvilket resultat som skal oppnås, men også nøyaktig hvordan målet skal oppnås. 

Eksempelvis: "Bedriften skal gjennomføre kontroll X hver tredje måned, bruke metode Y og rapportere etter skjema Z." 

Nyere lovgivning er i større grad prinsipp-styrt, risikobasert og teknologi-nøytral. Et eksempel er deler av produktregelverket under «New Legislative Framework», hvor loven fastsetter grunnleggende krav, mens tekniske standarder brukes for å vise samsvar. 

Eksempel: "Bedriften skal sikre et tilstrekkelig sikkerhetsnivå og innfri disse grunnleggende kravene." Her velger virksomheten selv hvordan målet nås og de tekniske detaljene overlates i stor grad til europeiske standarder (CEN, CENELEC, ETSI). 

NLF består av et sett med bestemmelser som gjentas i de ulike sektorregelverkene for varer2. Formålet er å sikre en mest mulig ensartet regulering på tvers av produktområder. Rammeverket inneholder også regler for samsvarsvurdering og sertifisering av produkter. Nærmere bestemt handler det om følgende tre initiativ: 

Avgjørelse 768/2008/EF, som fastsetter felles terminologi og et lovgivningsmessig rammeverk for EUs produktlovgivning, inkludert nøkkelbegreper som «produsent», «importør», «økonomisk aktør» og «tilgjengeliggjøring på markedet» (det vil si når varen er ansett som plassert på markedet, altså er til salgs) 

Forordning (EF) nr. 765/2008, som fastsetter rammeverket for akkreditering og samsvarsvurdering, inkludert driften av akkrediteringsorganer og prinsipper for CE-merking; 

Forordning (EU) 2019/1020, som fastsetter unionens rammeverk for markedstilsyn og samarbeid mellom nasjonale markedstilsynsmyndigheter.3 

Samtidig fungerer den frie varebevegelsen i dag gjennom et skille mellom harmoniserte og ikke-harmoniserte produkter. Harmoniserte produkter omfattes av sektorspesifikk EU-lovgivning, slik som maskinforordningen eller forordningen om kunstig intelligens (AI Act). Disse bygger på NLF-strukturen. Ikke-harmoniserte produkter er underlagt traktatens regler om fri varebevegelse og, der det er relevant, forordningen om generell produktsikkerhet (GPSR). 

En evaluering av NLF viste blant annet behov for økt digitalisering gjennom elektronisk identifikasjon av produkter4.  

Evalueringen viste også behov for å tilpasse regelverket til en mer sirkulær økonomi. Dagens regler retter seg i stor grad mot produktet når det først plasseres på markedet, men tar i mindre grad høyde for produkter som senere repareres, oppgraderes eller gjenvinnes. 

Markedstilsyn 

Forordningen om markedstilsyn er relativt ny, og det er derfor ennå ikke gjennomført en full evaluering av regelverket. Kommisjonen ønsker likevel å revidere det, særlig som følge av den kraftige veksten i netthandel fra land utenfor EU. 

Ikke bare har antallet pakker som importeres til EU økt betydelig, men også antallet farlige og ulovlige produkter. De produktgruppene som oftest meldes inn som farlige, er kosmetikk, leker og elektriske apparater. En stor andel av disse produktene kommer fra ett bestemt tredjeland. 

Begrensede ressurser gjør det utfordrende for nasjonale myndigheter å føre tilstrekkelig tilsyn. I den årlige rapporten om det indre marked beskrives situasjonen som «utilstrekkelig»5. Rapporten peker blant annet på store forskjeller mellom medlemslandenes tilsynsmyndigheter og mangelfullt samarbeid mellom markedstilsyn og tollmyndigheter. Kommisjonen ønsker derfor å styrke samarbeidet på tvers av nasjonale myndigheter. I indre markedsstrategien lanserte Kommisjonen også ideen om en europeisk markedstilsynsmyndighet6. Det digitale produktpasset skal gjøre det lettere å verifisere at et produkt oppfyller kravene. 

Revisjonen av markedstilsynsregelverket må også ses i sammenheng med regelverket for digitale tjenester (Digital Services Act, DSA7), som stiller en rekke krav til nettplattformer, samt produktsikkerhetsregelverket (GPSR8) som stiller krav til informasjon om produktsikkerhet og sporbarhet. Selgere på nettmarkedsplasser må blant annet oppgi hvem som har produsert varen. 

DSA bygger på et prinsipp om at nettmarkedsplasser som hovedregel ikke er ansvarlige for produktene som selges via plattformen9. Den pågående tollreformen gir imidlertid markedsplassene mulighet til frivillig å påta seg rollen som importør. Dersom de gjør det, får de også ansvar for at produktene oppfyller relevante krav til sikkerhet og samsvar. 

Digitalt produktpass 

Forslaget til European Product Act (EPA) lager et felles rammeverk og en felles teknisk infrastruktur for digitale produktpass (DPP). 

Selv om de enkelte produktregelverkene fortsatt skal bestemme de konkrete kravene til produktpassene, ser det ut til at produktpass kan bli det viktigste verktøyet for å dokumentere samsvar med EU-regelverk. Hvis et produkt trenger et digitalt produktpass, må det registreres i et sentralt EU-register før produktet kan settes på markedet. 

Konseptet digitalt produktpass ble først introdusert gjennom økodesignforordningen10. Batterier til industriell bruk og elbiler blir den første produktgruppen der et slikt produktpass blir obligatorisk fra februar 2027. Kommisjonen mener at den tekniske løsningen som allerede er utviklet under økodesign-forordningen kan brukes til flere ulike produkter. 

Målet er å stoppe produkter som ikke følger EU-reglene, særlig fra land utenfor EU. Men disse tiltakene kan også oppfattes som nye ikke-tollmessige handelshindringer. Samtidig får både Kommisjonen og den framtidige EU-tollmyndigheten større fullmakter til å kontrollere produkter fra tredjeland. 

Standardisering 

En standard er en måte å vise at du oppfyller loven (direktiv eller forordning) på. Å bruke en standard er frivillig, så man kan velge å ikke bruke det, men da må produsenten selv kunne dokumentere at kravene i loven er oppfylt, noe som ofte er mer krevende og dyrere. 

En evaluering av standardiseringsregelverket pekte særlig på to utfordringer: utviklingen av nye standarder tar lang tid, og bare et begrenset antall aktører deltar i prosessene11. Standarder utvikles i hovedsak av industrien selv, gjennom standardiseringsorganer, noe som kan gjøre arbeidet tidkrevende. 

Der det ikke finnes harmoniserte standarder, vurderes det som et alternativ at Kommisjonen selv fastsetter tekniske spesifikasjoner som produsenter kan bruke for å dokumentere at produktene oppfyller regelverkets krav.