Streiken forkludrer ansvarsdelingen i sykelønnsordningen

Se innlegget her

Sykelønnsordningen er klar: De første 16 dagene med sykefravær er arbeidsgivers ansvar og kostnad. Deretter overtar staten, gjennom Nav. Den pågående streiken i reiseliv og renhold forkludrer denne ansvarsdelingen.

Et av hovedkravene fra LO i årets lønnsoppgjør har vært en ordning der arbeidsgiver forskutterer utbetaling av sykepenger etter de 16 første sykedagene. Fordi Nav ikke klarer å gjøre jobben og ofte bruker altfor lang tid på å behandle disse sakene, skal altså private bedrifter tvinges til å være gratis bank for Nav.

Dette er vanskelig å forstå. Privatisering av velferd er noe venstresiden i norsk politikk, inkludert det meste av fagbevegelsen, er høylytte motstandere av. I denne saken derimot, er det helt greit at private bedrifter skal være garantisten for offentlige velferdsordninger.

For små bedrifter er forskuttering en stor ekstrajobb. Det er også økonomisk krevende. Bedriften må legge ut pengene selv, penger de kanskje ikke har. Mange har ikke mulighet til å binde opp hundretusener av kroner over tid. Det rammer drift, investeringer og muligheten til å ansette. 

I småbedriftene er ofte samme person både eier, daglig leder, HR-konsulent, vaktmester, sjåfør, kommunikasjonsrådgiver – og mye annet. At de også skal være banksjef for offentlige tjenester, og saksbehandler for Nav og vurdere om kravene for sykepenger er oppfylt, det er i overkant. Ikke får bedriftene «glede» av høyere rente heller, ettersom dette er gratis lån til staten.

Det er illustrerende når arbeidsminister Kjersti Stenseng til NRK avviser forslaget om en midlertidig statlig ordning for å forskuttere sykepengene. Ifølge henne er det uansvarlig at staten skal legge ut penger uten dokumentasjon for at folk har rett til disse pengene. Men hvorfor er det mer ansvarlig å åpne de private bedriftenes konti for denne statlige oppgaven? Hvorfor skal småbedrifter med trange marginer akseptere risiko og tap som staten ikke er villig til?

Ja, frontfaget – det vil si konkurranseutsatt industri – gikk med på å forskuttere sykelønn for ansatte i sine bedrifter for å unngå en storstreik i en urolig tid. Også i andre overenskomster kan dette bli godtatt. Men det betyr ikke at alle de påfølgende oppgjørene bare skal være en kopi av frontfaget.  

Siden det i år er forbundsvist oppgjør, er det kun lønnskostnadsveksten som er bindende fra frontfaget. Dette er en etablert forståelse av frontfagsmodellen, presisert gjentatte ganger av flere offentlige partssammensatte utvalg. 

Dersom LO har gjennomgående krav de ønsker skal gjelde i alle overenskomster, finnes det et verktøy for det: Samordnet oppgjør. Da forhandler man med utgangspunkt i at kravene skal være gjennomgående og tar i forhandlingene hensyn til alle bransjers behov og særegenheter. Det skjedde da LO i 2000 fremmet krav om femte ferieuke, og i 2008 og 2018 der tema var AFP.

Men dette har de ikke gjort nå. LO har i år vedtatt et forbundsvist oppgjør, hvor det kun er lønnskostnadsveksten fra frontfaget som er bindende.

Det hender at noen av de over 200 etterfølgende forhandlingene tar med seg andre elementer fra frontfagsoppgjøret enn lønnsrammen. Men vurdert og forhandlet om tilpasset den enkelte bransje.

Streik er et lovlig virkemiddel i arbeidslivet. Men en streik mot private bedrifter for å oppnå noe som er et offentlig ansvar, det er vanskelig å forstå.

Arbeidsgivere vil også at de ansatte skal få sykepenger i tide. Her kunne vi sammen lagt ordentlig press på regjeringen for å få Nav til å jobbe raskere og bedre.

I denne saken kunne og burde LO og NHO stått side om side.