Bedriftene kan ikke ta regningen for statens nye EØS-problem

Kronikken er som følger:

Tirsdag fremlegges konklusjonen i spørsmålet om overtidsbetaling for deltidsansatte. Utfallet kan få alvorlige konsekvenser for norske bedrifter og gjøre veien inn i arbeidslivet trangere.

Skal en deltidsansatt ha overtidsbetaling fra første time utover avtalt stillingsprosent, selv om en heltidsansatt får vanlig timelønn for den samme timen?

Spørsmålet kan høres teknisk ut. Det er det ikke. Svaret kan avgjøre om butikker, renholdsbedrifter, vekterselskaper, kantiner og bemanningsbedrifter fortsatt kan tilby ekstravakter, og om små og mellomstore bedrifter overlever.

I dag får deltidsansatte ordinær lønn for mertid. Overtidsbetaling utløses først når arbeidet overstiger grensene for vanlig arbeidstid. Dette har vært norsk lov-, tariff- og arbeidslivspraksis i mange år. Også Arbeidstilsynet beskriver dette på sine rådgivningssider.

Etter avgjørelser i EU-domstolen er det reist spørsmål om deltidsansatte i stedet skal ha overtidsbetaling straks de arbeider utover avtalt stillingsprosent. Arbeidstagersiden har allerede fremmet krav gjennom rettssystemet.

Bedriftene som risikerer kravene, har fulgt norsk lov, tariffavtaler og den praksisen myndighetene og partene i arbeidslivet har lagt til grunn.

Dersom staten har tolket eller gjennomført EØS-reglene feil, kan ikke staten overlate regningen til bedrifter som har gjort alt riktig. Da må myndighetene ta ansvar. Alt annet vil bryte med den forutsigbarheten norsk arbeidsliv er avhengig av.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan reglene skal endres fremover, men hvem som skal bære kostnaden dersom norske regler og praksis i ettertid viser seg å være i strid med EØS-retten.

Basert på våre medlemsbedrifters faktiske bruk av mertid anslår vi at ordningen kan øke de årlige lønnskostnadene med mellom seks og syv milliarder kroner i vekter-, renholds-, handels-, bemannings- og kantinebransjen alene. Med krav om etterbetaling tre år tilbake kan regningen overstige 27 milliarder kroner bare i disse bransjene.

Beregningene bygger på bedriftenes faktiske bruk av mertid. To av ti svarer at endringen kan sette hele virksomhetens eksistens i spill. Fire av ti sier at konsekvensene blir svært store eller kan true bedriften.

For virksomheter med små marginer finnes det ingen pengebinge å hente milliardene fra. Regningen må dekkes gjennom høyere priser, færre ansatte eller nedleggelse.

Saken handler også om hvem som slipper inn i arbeidslivet. Handels- og servicenæringene er blant Norges viktigste inkluderingsarenaer. Her får unge sin første jobb. Her får mennesker med hull i cv-en, redusert arbeidsevne, helseutfordringer eller begrensede norskkunnskaper en mulighet.

Mange kan eller ønsker ikke å starte i full stilling. De begynner i deltid og tar ekstravakter når livet, helsen eller studiene tillater det.

SSBs ferske tall viser at tre av fire deltidsansatte ikke ønsker lengre arbeidstid. For noen er deltid ufrivillig. For mange andre er det en ønsket tilpasning til studier, familie, helse eller livssituasjon.

Hvis ekstravakter blir langt dyrere, er arbeidsgivernes svar forutsigbart: De vil tilby færre. Resultatet kan bli færre deltidsstillinger, mindre fleksibilitet og høyere terskel for å ansette mennesker som trenger en forsiktig vei inn.

Det er et paradoks. Et forslag som skal styrke deltidsansatte, kan ende med å frata dem vakter og jobbmuligheter. Et tiltak mot ufrivillig deltid kan samtidig ramme dem som arbeider deltid frivillig.

Ufrivillig deltid er en reell utfordring, særlig i deler av offentlig sektor og helsevesenet. Deltidsansatte skal selvfølgelig ha den lønnen og betalingen de etter lov og avtale har krav på. Det er ikke det denne diskusjonen handler om.

Rapporten 15. september må bli starten på en politisk avklaring, ikke startsignalet for flere år med søksmål mellom ansatte og arbeidsgivere.

Regjeringen må samtidig ta ansvar for at norske virksomheter gjennom mange år har innrettet seg etter norske regler, tariffavtaler og etablert myndighetspraksis.

Hvis spillereglene skal endres, må det skje på en måte som ivaretar arbeidstagerne og gjør det mulig for bedriftene å tilpasse seg. Regjeringen må avklare hvordan tilbakevirkende krav skal håndteres, og sørge for at byrden ikke ensidig veltes over på virksomheter som ikke kunne forutse den.

Dette handler om tilliten til spillereglene i norsk arbeidsliv. Bedrifter må kunne stole på at de kan innrette seg etter norske regler uten å risikere milliardregninger flere år senere fordi staten har forstått EØS-retten feil.

Den risikoen kan ikke staten privatisere.