Fagdag om kulturminner ble en vekker

Dette var starten vi trengte, var gjennomgangstonen da 140 deltakere, rett før påske, toget ut av Fanehallen på Akershus festning etter endt fagdag om vern av kulturminner.

-Det er ikke vanskelig å forstå at det gjelder å handle raskt når et kulturminne er i fare.         -Poenget er at det er like viktig å handle riktig, sa bransjedirektør Jorulf Brøvig Silde i NHO Handel og Service, da han ønsket velkommen sammen med to medarrangører, Beate Strøm hos Riksantikvaren og Kjersti Ellewsen i NIKU/Museene Arven.

I salen satt folk fra politi, brann, forvaltning, forsikring, kulturminnemiljøene, skadebegrensningsbransjen og alle de andre som møtes i døren nå katastrofen inntreffer, men som tydeligvis ikke møtes ofte nok mellom slagene. Ganske snart kom det fram at kommunikasjon, dokumentasjon og kunnskapsdeling ville bli dagens mantra.

Et glimt fra virkeligheten

Den 20. februar 2020 var Ben Roar M. Rasch fra Lillehammer brannvesen på vei til Dombås kirke, som var i full fyr. På veien oppover fikk han spørsmål om hva han trengte, og vedkommende som ringte tenkte på fysiske ressurser der og da. Men Rasch tenkte på alt han ikke kunne. - Jeg trenger et kurs svarte han. 

Den erfarne brannmannen kunne mye om å berge verdier. Brannbilen han satt i, og teamet han ledet, var en RVR-enhet. Det står for Restverdiredning, en tjeneste som utføres av brannetaten, men som finansieres av forsikringsbransjen. 24 norske brannstasjoner har egne RVR-enheter som har spesialkompetanse på verdiredning, men kirkebranner er ikke hverdagskost.

Verdibergingsplan – et uvurderlig verktøy

-Prekestol eller altertavle, hva skal man velge? Det fantes ingen prioriteringsliste, men jeg fikk telefonkontakt med en konservator og sammen med kirkevergen fikk vi laget en slags plan. Det ble en vekker, og jeg kan ikke få sagt det tydelig nok: 

Utrykningsledere, røykdykkere – folk som skal redde verdier … De trenger noe å gå etter, og en verdibergingsplan er et kjempeverktøy for alle, sa brannmannen fra Lillehammer. Han var ikke den eneste som nevnte dette prioriteringsverktøyet, som er utarbeidet av brannvesenet i Oslo og Bergen, og som du enkelt finner ved så søke opp verdibergingsplan på nettet.

Neste ut var Braa og Sørvåg Bygg As, som ga oss en gjennomgang av restaureringsarbeidet på Dombås kirke. Dette er en av Midt-Norges ledende bedrifter innen verneverdige bygg, og representanter for firmaet fortalte hvordan de metodisk gikk i gang med å håndtere skadene for å gjennomføre en tilbakeføring, alt i tett samarbeid med lokale aktører, og med støtte fra konservatorer.

Braa og Sørvåg Bygg A er en del av Servicealliansen. som er en av syv landsdekkende bedrifter vi omtaler som skadebegrensningsbransjen, og som utgjør en egen bransjeenhet i NHO Handel og Service.

Felles drillbok – er det en vei å gå?

Drillbok var et annet verktøy som ble diskutert. Jorulf Brøvig Silde nevnte dette allerede i sin innledning. Senere fulgte Lars Dolva fra Servicealliansen og Roar Smedsrud som er leder fro bransjenettverket, og selv kommer fra skadebegrensningsbedriften OCAB, opp med innlegg i hver sin paneldebatt. I det virvaret av aktører som entrer scenen når kulturminner trues, er de opptatt av å få frem skadebegrensningsvirksomhetens rolle – som er å komme inn etter at RVR-enheten fra brannvesenet har gjort sitt i akuttfasen. 
Det kan for eksempel handle om avfukting, som må tilpasses bygningens beskaffenhet, temperatur, værutsikter etc. Her trengs det spesialkompetanse, men skadebegrensningsbedriftene er også avhengig av samarbeid med de andre aktørene. Derfor er felles drillbok et tiltak de gjerne løfter frem. 

Det er ikke snakk om en bok med stive permer.  – Vi trenger en enkel, operativ standardisering, gjerne sjekklister knyttet til overleveringer og kommunikasjon, sa Roar Smedsrud.

Mange ubesvarte spørsmål

Hvem skal ha tilgang til sjekklisten? Hva med verdibergingsplanen?  Skal den være analog eller digital? Hva med sikkerheten? Og hvorfor er det ikke et krav om at alle eiere av kulturminner må utarbeide en slik prioriteringsliste? Hvorfor er det ikke obligatorisk for alle å dokumentere verdiene de har ansvar for? 
Hva med bilder, plantegninger – alt slikt som kan gjøre restaureringsarbeidet mulig, og ikke minst enklere og rimeligere enn det blir når håndverkerne må prøve og feile seg fram i blinde? Kan det tenkes at forsikringsbransjen vil komme til å innføre regler om avkortning av forsikringsoppgjør, hvis eieren av et kulturminne ikke har dokumentert nok i forkant? Hva med dokumentasjon av kulturminner med tanke på terror, flom og ekstremvær?

Og ikke minst – mange vet ikke om Beredskapstelefonen, hjelpetelefonen for krisehåndtering av kulturminner som du når på 481 19 777