NHO Service og Handel

Innhold

Arbeidsgiveravgift og ønsket om å ansette levende mennesker

Nyhet, Næringspolitikk, Arbeidsliv

Publisert

kaltenborn

Anne-Cecilie Kaltenborn er adm. dir. i NHO Service og Handel. Foto: Baard Fiksdal

2020 har bragt med seg frykt for økt arbeidsledighet, utenforskap og større ulikhet, både i Norge og globalt. Vi vet at den viktigste motgiften mot dette er jobber. Ikke bare høy verdiskapning og økonomisk vekst, men jobber. Arbeidsgiveravgiften er en snublestein, skriver Anne-Cecilie Kaltenborn, adm. dir. i NHO Service og Handel som spaltist i Dagens Perspektiv.

Ikke det at vi ikke trenger inntekten fra arbeidsgiveravgiften (AGA) i Norge. De siste årene har AGA utgjort ca 15 prosent av statens samlede inntekter.

Arbeidsgivere betaler inn denne avgiften til folketrygden på grunnlag av lønn og annen godtgjørelse til de ansatte. Siden arbeidsgiveravgiften utgjør en stor del av statens inntekter, vil selv en liten reduksjon i avgiftssatsen bety store provenytap.

Derfor stopper de fleste diskusjoner om AGA der, i en variant av logikken «It's too big to fail!»

«Too big to fail?»

Likevel bruker vi AGA som virkemiddel, særlig i næringspolitikken. Den differensierte AGA er et distriktspolitisk tiltak som koster noen milliarder. Målsetningen er økt sysselsetting og verdiskaping i distriktene.

Som et tiltak i koronakrisen, bestemte Norge seg for å sette ned AGA med 4 prosentpoeng. NHOs medlemsundersøkelser viser at dette tiltaket var blant de tiltakene som traff best: Særlig i arbeidsintensive bransjer som tjeneste- og handelssektoren, svarte nesten 7 av 10 at dette tiltaket hjalp dem i noen grad eller i stor grad. AGA oppleves med andre ord som en vesentlig kostnad for arbeidsgiverne, og i trange tider, der man ser på kostnadene med lupe, er dette kostnader som tynger, for AGA skal nemlig betales uavhengig av om man går i pluss eller minus.

Hvis det blir for mange ulemper ved å ha mennesker i jobb fremfor å ha roboter i jobb, er det mulig vi har feil ­incentiver

Når AGA betyr en så vesentlig utgift for noen av de bransjene som sysselsetter flest, og som ofte omtales som «veien inn i arbeidslivet,» må vi ta det på alvor.

AGA oppleves som en skatt på det å ansette

Vi vet at kunstig intelligens så langt har ledet til mer rasjonalisering av arbeidskraft i industrien enn i tjenestesektoren, men fremover vet vi at både butikker, lager, kundebetjening, servicetelefoner, vakthold, bygningsdrift og renhold blir mer og mer preget av teknologi, sensorer og algoritmer. Dette er bransjer som sysselsetter mange mennesker, og det vil ha betydning for inkludering i arbeidslivet at de fortsetter å sysselsette mange mennesker også i fremtiden.

Kunstig intelligens i tjenestesektoren

Kunstig intelligens gjør seg nå også gjeldende innenfor servicebransjer som bemanning og rekruttering, og dette gir et bilde av et arbeidsliv der sysselsettingen og arbeidsfellesskapet vil kompletteres med teknologi. World Employment Confederation, WEC, som er en sammenslutning av bemannings- og rekrutteringsselskaper globalt, uttaler til EU at de ser fordeler ved innføring av kunstig intelligens i jobbmatching og rekruttering.

Blant fordelene ved å overlate noe av jobben til algoritmene, er at man slipper noen av ulempene ved hvordan mennesker jobber: menneskelig favorisering og fordommer blir satt til side når databasene snakker direkte sammen og utveksler fakta, uten innblanding av kultur og preferanser.

Ingen AGA på AI

Hvilken effekt har det på sysselsettingsvalg og utarbeidelse av nye forretningsmodeller i tjeneste- og handelsnæringen fremover at det er en avgift på å ansette levende mennesker, men ikke roboter, chat-boter, virtuelle veiledere eller algoritmer?

Svaret kjenner vi åpenbart ikke, men det er legitimt, i det vi skal diskutere norsk arbeidsliv og sysselsettingstiltak etter koronatiden, å vurdere virkemidlene vi har for hånden. Det vi vet er at incentiver virker, og vi må sørge for at de incentivene vi holder oss med fremover, gir ønsket effekt. Hvis det blir for mange ulemper ved å ha mennesker i jobb fremfor å ha roboter i jobb, er det mulig vi har feil incentiver.

I vurderingen av fremtidens arbeidsliv vil vi komme til å måtte diskutere forhold som vi så langt hverken har sett på som nødvendige eller som har vært politisk gjennomførbare. Det er bred enighet om «arbeidslinja» i norsk politikk – altså incentiver som gjør det mer gunstig å jobbe enn å la være. Hvordan vil «arbeidslinja» se ut i fremtiden?

Å vurdere endringer i arbeidsgiveravgiften er bare ett eksempel på en debatt vi må ta de kommende årene for å sikre jobber og forhindre utenforskap, selv i trangere tider for Norge.

Fant du det du lette etter?

Fant du det du lette etter?

Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss?

Takk for kommentaren!

Kommentar sendt