Direktør for NHO Service og Handel, Vegard Petter Einan og direktør for NHO Reiseliv, Kristin Krohn Devold. Foto: NHO Reiseliv
NAV bruker for lang tid på å utbetale sykepenger, og LO krever at småbedriftene skal forskuttere. Det kan bli dråpen for små og mellomstore familieeide bedrifter med lave marginer. Når staten ikke leverer på sitt ansvar, skyves regningen over på dem som allerede skaper jobbene.
Det skriver Vegard Einan, adm. direktør i NHO Service og Handel og Kristin Krohn Devold, adm. direktør i NHO Reiseliv i Nettavisen.
Se kronikken her
Tenk deg at du driver en liten kafé. Du har få ansatte, små marginer og akkurat nok penger på konto til å betale lønn og regninger.
Så blir en ansatt syk. Sykepengene skal komme fra staten. Men de kommer ikke. I stedet får du beskjed om at du må legge ut pengene selv.
Det er der vi er nå.
Sykepengeordningen er noe av det mest grunnleggende vi har i Norge. Blir du syk, skal du ha inntekt. Punktum. Dette er statens ansvar, forvaltet av NAV og finansiert av fellesskapet.
Når det systemet ikke fungerer, er det regjeringen som skal rydde opp. Men det skjer ikke. I stedet ser vi at LO nå streiker og fremmer krav om at private bedrifter skal forskuttere sykepenger på vegne av Nav. Det betyr i praksis at små og mellomstore bedrifter må ta regningen for at regjeringen ikke leverer.
Det er et alvorlig signal. For hva sier det egentlig når Arbeiderpartiets nærmeste venner i LO, velger å sende regningen videre til private småbedrifter, de som er arbeidsgivere for LOs medlemmer, i stedet for å holde Arbeiderpartiregjeringen ansvarlig? De synliggjør iallfall ikke stor tillit til sin egen regjering.
Og hvor er regjeringen, hvor er statsråden som har ansvaret for Nav?
Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet snakker ofte om trygg styring og vanlige folk. Men hva slags trygghet er det når staten de styrer ikke klarer å utbetale sykepenger i tide til arbeidsfolk? Hva slags styring er det når løsningen blir å sitte stille og se på at LO skyver ansvaret over på bedriftene og landet rammes av stadig økende konfliktnivå?
Dette handler ikke om tekniske løsninger. Det handler om ansvar. Politisk ansvar.
For hvem er det som nå skal ta belastningen? Det er ikke staten. Det er den lille kafeen. Det er det lokale hotellet. Det er renholdsbedriften med fem ansatte som kjemper med ryggen mot veggen, mot useriøse renholdsfirmaer. Dette er bedrifter som allerede strekker seg langt for å få folk i jobb, de som inkluderer og lærer opp unge.
Samtidig ber de samme politikerne om mer inkludering. Flere må inn i arbeidslivet sier de. Flere må få en sjanse krever de. Flere må ansettes i bedriftene, også de med hull i CV-en eller helseutfordringer maner de fra talerstol etter talerstol.
Men regnestykket går ikke opp
Når risikoen ved å ha ansatte øker, øker også terskelen for å ansette. Når kostnadene skyves over på arbeidsgiver, blir det vanskeligere å gi folk en sjanse. Det rammer nettopp de menneskene politikerne sier de vil hjelpe.
Sykepenger er ikke arbeidsgivernes ansvar. Det er statens ansvar. Når det ikke fungerer, må det fikses der problemet ligger. Å sende regningen videre til småbedriftene er ikke en løsning. Det er en ansvarsfraskrivelse.
Norge trenger ikke flere kreative omveier.
Vi trenger en stat som leverer på det mest grunnleggende. Trygghet når du blir syk.
Vi merker det også på temperaturen i arbeidslivet. Konfliktnivået er høyt. Usikkerheten øker. Og midt i dette sitter staten stille. Statsråden er taus, og Arbeiderpartiet virker å være mer opptatt av skjermtid enn saksbehandlingstid i Nav.
Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss?
