Den norske modellen er like viktig som den norske skogen

Kronikken fortsetter som følger:
Det er rart å skulle minne en regjering hvor Arbeiderpartiet sitter hvilken betydning det har for en velfungerende arbeidslivsmodell i Norge at vi har et sterkt og tilstedeværende privat eierskap på norske hender i næringslivet. Men hit har vi altså kommet, etter forslaget til statsbudsjett for 2023 ble lansert for en måneds tid siden.

For der skjerper nemlig regjeringen formuesskatt og utbytteskatt for norske eiere for andre år på rad. Ser en på formuesskatt og utbytteskatt alene, må norske eiere neste år betale om lag 5 mrd. kroner mer i skatt enn det de gjør i år. Utenlandske eiere slipper å betale disse skattene, og rammes følgelig ikke av regjeringens skatteskjerpelser.

Den samlede økningen av skatter og avgifter viser hvor regjeringen mener det skal spares: I husholdninger og i private bedrifter, mens offentlig sektor i stor grad skjermes. Skjerpelsene i fjor var ille nok. At regjeringen fortsetter å sende regningen til bedriftene i et år der mange allerede er i knestående på grunn av eksplosjon i råvarepriser, energipriser og lånekostnader, er ekstra ille. Dette vil ikke bare ramme norsk eierskap, men også norske arbeidsplasser og fremtidig velferd.

Den norske modellen svekkes

Den norske modellen i arbeidslivet innebærer at eiere, styre og ledelse støtter at man har representanter for de ansatte som høres i forbindelse med beslutninger. Samtidig deler man tro på at medbestemmelse og tillitsvalgte faktisk vil gagne bedriftens bunnlinje. Hva tror regjeringen vil skje om norske eierandeler ender på utenlandske hender?

En ting som i det minste fremheves i festtaler, også fra Arbeiderpartiet, er hvordan samfunnet og arbeidslivet er preget av tillit, god samarbeidsånd mellom partene i arbeidslivet og mellom partene og myndighetene. Forutsetningen for å skape verdier, gjøre nye investeringer og samtidig ivareta gode lønns- og arbeidsbetingelser, er med andre ord over gjennomsnitt, i et næringsliv hvor bedriftseieren og arbeideren spiser lunsj sammen i kantina.

Men med regjeringens skattepolitikk for neste år svekkes modellen. Vi ser allerede mange norske eiere flytte sine verdier ut av Norge. Regjeringens respons på dette er moralske karikaturer over kapitalister som øyensynlig synes synd på seg selv.

Slutt med det! Poenget er nemlig ikke at det er synd på norske eiere, men at dette er en direkte konsekvens av regjeringens skattepolitikk, som gir komparative fordeler til utenlandsk eierskap i Norge. Regjeringen bør heller stille seg spørsmålet: hva vil de norske næringslivseiere som ikke kan flytte ut nå velge å gjøre?

Vil de bremse investeringer som kunne skapt større verdier og sysselsatt flere? Vil de legge ned virksomheten, slik at verdier ikke blir skapt og arbeidsplasser forsvinner? Eller vil de selge til utlendinger som blir positivt diskriminert av regjeringens politikk, siden de slipper å betale formuesskatt, samt å hente utbytte ut av bedriften for å nettopp å betale formuesskatt?

Det hevdes at dette er en politikk for å sikre at de som har mest, bidrar mest. Konsekvensen kan være at det blir færre som bidrar, eller at de norske eiere som forstår norsk arbeidsliv, byttes ut med utlendinger som ikke forstår norsk arbeidsliv og tradisjonene vi setter høyt, like godt.

Det burde være et tankekors.

Men skogen er i alle fall norsk!

Er det sånn at statlig eierskap til norsk skog er viktigere for regjeringen enn privat eierskap i norsk næringsliv?

Spørsmålet kan faktisk stilles. Kort tid etter fremleggelsen av statsbudsjett for 2023, ble norsk media invitert med til Midt-Norge for å overvære en pressekonferanse med statsministeren og landbruks- og matministeren. De kunne stolt meddele at Norges største privateide eiendom nå skulle kjøpes opp av staten. For den nette sum av 2,65 mrd. kroner ble dermed Statskog eier av 90 prosent av Meråker kommune, og fikk med seg et alpinsenter på kjøpet.

Det finnes helt sikkert gode grunner til dette oppkjøpet, som hverken jeg eller NHO Service og Handel har noen bestemt mening om. Men det er interessant å reflektere over de argumentene regjeringen selv bruker for å begrunne – ja, rent frem skryte av – oppkjøpet. Det var en «stor og viktig beslutning», som skal bidra til at eiendommen blir forvaltet på en «god og bærekraftig måte». De lokale representantene la vekt på hvor viktig det var at en nå kunne se «muligheter for samarbeid for å videreutvikle kommunen.» Friluftslivets representanter var glade for at norsk – i dette tilfellet statlig – eierskap var med å sikre gode betingelser for jakt, fiske og annet friluftsliv.

Øyensynlig er dette fellesskapsgoder som kunne kommet i spill dersom eiendommen ble kjøpt opp av utlendinger. De ville kanskje spekulere i jakt- og fiskelisenser. Ikke ville forutsetningen for å samarbeide med kommunen heller vært det beste. I det hele tatt ville det lett kunnet bidra til en svekkelse av norske fellesskapsinteresser, dersom en ikke sikret denne eiendommen på norske hender.

Det er et paradoks når regjeringen så lett tyr til argumentasjon for å holde eierskap på norske hender når det gjelder en skogeiendom, samtidig som den ikke helt klarer å se effekten av egen skattepolitikk når det gjelder privat eierskap i næringslivet.

En skulle jo tro den norske modellen var like viktig som den norske skogen.