-Lesser på med detaljstyring og reguleringer

Vegard Einan er adm. dir, i NHO Service og Handel.
Innlegget fortsetter som følger: 

Det virker som at denne regjeringens fremste mål innenfor arbeidslivsfeltet har vært å fjerne ethvert rom for arbeidsgivers skjønn, ta bort muligheten til lokal tilpasning og se bort fra hensynet til små bedrifter med få ansatte.

Tilbakemeldingen fra våre medlemsbedrifter er at omfanget av krav til arbeidsgivere blir vanskeligere å holde oversikt over, og fører til at mange er tvunget til å søke juridisk bistand for å forsikre seg om at de driver på lovlig vis. De erfarer at rapporteringsplikt, påbud og forbud i større grad erstatter det som før ble håndtert av tillitsfulle relasjoner og lokal dialog.

Et kjennetegn ved de fleste norske bedriftene, er at de er små, og at de sjelden har egen hr-avdeling eller hms-ansvarlig. Det er ikke dårlig arbeidsmiljø av den grunn.

Som regel er daglig leder tusenkunstneren som er både økonomisjef, hr-sjef, vaktmester og bærekraftsansvarlig. I tillegg deltar lederen ofte selv i produksjonen. Dette er en realitet myndighetene er nødt til å ta innover seg når nye lovbestemmelser innføres.

Nye lover og regler bør vurderes opp mot hvordan en typisk norsk arbeidsgiver med rundt ti ansatte, kan håndtere den.

La meg ta noen eksempler:

I fjor ble bedrifter med helt ned til fem ansatte pålagt å ha verneombud. Tidligere gjaldt kravet kun for bedrifter med ti ansatte eller flere. Kravet innebærer at verneombudet må delta på 40-timers opplæringskurs for verneombud. 40 timer er en hel arbeidsuke. Det betyr at hver bedrift har plikt til å ha verneombud og sende vedkommende på kurs en hel arbeidsuke, vel vitende om at de da blir borte fra produksjonen, borte fra kundene og borte fra verdiskapingen.

Vi får mange tilbakemeldinger fra små frisørsalonger, butikker og andre servicebedrifter om at dette er et krav som koster mye og skaper store utfordringer for driften. Legg til at dette gjerne er bedrifter med mange unge arbeidstagere og høy naturlig turnover, som må sende flere ansatte på 40-timers kurs for å oppfylle loven.

Intensjonen bak å ha verneombud og kurse vedkommende er selvsagt god. Men er 40-timers kurs nødvendig for alle bedrifter i hele landet, enten de har 500 eller fem ansatte?

Jeg kan også legge til lovendringene knyttet til tydeliggjøring av arbeidstagerbegrepet, krav til innhold i arbeidsavtaler og endringer i prøvetidsbestemmelsene. Alle disse medfører økte krav for bedriftene og skaper merarbeid.

På toppen av lovendringene kommer krav fra offentlige innkjøpere om dokumentasjon på det meste bedriftene gjør, ulike kommunale seriøsitetsmodeller som overgår hverandre i å være strengere enn den norske arbeidsmiljøloven, bærekraftsrapportering og åpenhetslovens krav til bedrifter.

Jeg kommer heller ikke utenom å nevne begrensningene i adgangen til å leie inn arbeidskraft. Der en bedriftsleder tidligere kunne be om hjelp fra en bemanningsbedrift for å håndtere økte midlertidige behov, må hun nå ofte håndtere prosessen helt selv. Alt fra annonsering, intervjuer, rekruttering og oppfølging. Ikke akkurat en forenkling av hennes arbeidshverdag. Utfallet blir da gjerne flere midlertidig ansatte i bedriften, i stedet for å leie inn noen som er fast ansatte i et bemanningsforetak.

I kampen om arbeidskraften er tilbud om midlertidig ansettelse ikke akkurat det arbeidstagerne velger først.

Sist i rekken er forslaget Stortinget skal stemme over 5. juni om krav til psykososialt arbeidsmiljø. Før noen begynner å lure, så er jeg helt enig i at arbeidstager skal ha rett på et forsvarlig arbeidsmiljø. Det er imidlertid detaljeringsgraden i lovteksten som blir helt feil. Når regjeringen vil skjerpe loven for å bedre det psykososiale arbeidsmiljøet, kan resultatet fort bli det motsatte.

Diskusjoner som tidligere ble løst i bedriftene mellom leder og tillitsvalg, må nå ofte håndteres av kostbare advokater, fordi lovverket både går for langt, blir utydelig og griper inn i det som bør løses mellom arbeidsgiver og arbeidstager.

Bedriftene kan ikke opprettholde konkurransekraft, skape verdier, inkludere de utenfor, betale for velferden og innovere for fremtiden, samtidig som de lesses ned av reguleringer og lovregulert detaljstyring.